Observere, dokumentere, rapportere

Hvor mange internasjonale observatører trengs… for at ingenting endres?

Vi går kveldspatrulje rundt i byen på vei til eller fra noe eller for å se hva som skjer eller forhåpentligvis ikke skjer. Vi kommer til den militære kontrollposten som deler mellom den israelsk kontrollerte delen av Hebron og den palestinske delen av byen. Vi ser to soldater stående ved sin post og en palestiner som sitter noen meter unna.

Den unge palestinske mannen har blitt holdt tilbake og soldatene har tatt ID-kortet hans. Nå har han sittet der en time, forteller noen venner av mannen som står i nærheten. Hvorfor holdes han tilbake, spør vi. Vi vet ikke, er svaret. Jeg gjør et forsøk og spør soldatene det samme spørsmålet, hvorfor holder dere tilbake denne mannen og hvorfor har dere ID-kortet hans. Han snakket for mye og han gjør ikke som han får beskjed om her på kontrollposten, svarer soldaten vennlig, men kort, og nå skal han sitte der en stund, sier han og peker på mannen. Jeg prøver å snakke med den unge palestinske mannen, men jeg kan ikke arabisk og han kan ikke engelsk. Vi bestemmer oss for å ringe TIPH, en internasjonal sivil observatørstyrke som har diplomatisk status og andre kanaler å bruke enn oss. Det kan være nyttig for dem å få informasjon om slike hendelser, og de har alltid en i hver patrulje som snakker arabisk. De ankommer etter noen minutter. Jeg deler den lille informasjonen jeg har og håper at de kan snakke med mannen siden de behersker språket jeg bare forstår noen svært få ord av. De gjør det samme som oss. Observerer. Jeg spør om de kan prøve å få litt mer informasjon, men de sier at de vil vente og se. “Vår tilstedeværelse har ofte en utløsende effekt, det kan ordne seg uten at vi egentlig gjør noe”, sier de til meg.

Etter en stund kommer noen internasjonale aktivister som har det med å dukke opp der det skjer noe. Vi er tilsammen 11 stykker nå. Mitt team EAPPI har tre mennesker tilstede. TIPH har tre mennesker på stedet. Aktivistene ISM har sendt en gruppe på fem. Vi tar bilder. Vi ser på. Vi diskuterer. Vi ringer til våre forskjellige kontakter, kanskje mest for å føle at vi faktisk gjør noe. Det er kald vind og mannen som venter fordi han snakket for mye har bare t-skjorte på seg. De tre internasjonale organisasjonene som er tilstede står med mange meter avstand. Det er viktig fordi vi har svært forskjellige mandater for arbeidet, hvordan vi jobber og organisasjonenes profil, og ingen av oss vil blandes med de andre. Det handler om profesjonalitet. Når vi møtes utenom slike hendelser så møtes vi i vennlighet, snakker med hverandre og drikker te sammen. Det handler om samarbeid, engasjement og menneskelighet. Mens jeg reflekterer over dette, har ingenting i situasjonen endret seg.

Vi er 11 internasjonale observatører, men ingenting skjer. Den unge palestinske mannen sitter og venter. De to israelske soldatene står med sine gevær og venter de også. På hva vet jeg ikke. Etter vel en time er deres skift over og det kommer to nye soldater til. Vi velger å forlate stedet, vi har gjort det lille vi kan i denne situasjonen. TIPH har en regel om at de må selv være tilstede og observere i minimum 45 minutter for å skrive en rapport. Deres rapporter går til både den palestinske myndigheten og den israelske regjeringen. Militæret vet dette, og som i mange andre situasjoner blir mannen som venter på sitt ID-kort frigitt når TIPH-patruljen har sett på i 40 minutter. Ingen rapport. Alle går hver til sitt.

Som internasjonale observatører har vi en rolle som beskyttende tilstedeværelse; ved å være tilstede så kan det hende at handlinger ikke skjer eller skjer i mindre alvorlig grad enn hvis man ikke er der. Saken er den at man aldri vite hvordan det ville vært hvis de ikke var tilstede. Det gir jo mening. Vi er tilstede der det skjer. Vi kan snakke med de berørte, høre historiene og samle vitnesbyrd. Vi har en rolle som øyenvitner på bakken og med våre ord og bilder kan vi rapportere det som skjer. Hvis det en dag blir en sak, et oppgjør, så ligger det kilo på kilo med beskrivelser og bevis fra ulike organisasjoner. «Det skal ikke være mulig å si at det ikke skjedde», er en gjenganger hvis man spør hva som er vitsen med å observere, dokumentere og rapportere. Det gir mening. Ulike aktører kan med ulike midler nå ut til forskjellige organer; journalister, organisasjoner, forskere, studenter, diplomater, politikere - både lokalt i konfliktsituasjonen og i alle andre land. Og deg der du er.

Kan man bidra med noe, kan man utgjøre en forskjell? Er det noen vits å gjøre det man gjør? Hva er det man vil oppnå og hvordan? Spørsmålet er om det virkelig er slik at ingenting endres. Det spørs hva som er forutsetningene, virkemidlene og målet. Informasjonens kraft er stor og viktig, det viktigste våpenet er kunnskap og bevissthet. Jo flere som vet, dess flere kan tenke, mene og handle. De kan igjen påvirke andre. Sammen kan man være den forandringen man ønsker å se.

Tilgang til helsetjenester

Her er en gate. Her er mange hus. I husene bor mange mennesker. I gaten er en militær kontrollpost. Gaten er stengt for kjøretøy, ingen biler kan kjøre her. Mennesker som bor i området kan gå på gaten mellom sine hus og kontrollposten.

Livet går sin normale gang også her. Og noen ganger trenger mennesker en ambulanse. Ambulanser kan ikke kjøre her for å hente noen som trenger hjelp.

Read More

The power of information?

Or the information of power?

«So you have a situation, in the light of day, you have an occupation, and you have house demolitions… And television covers it – it is in your face.It is as if Israel is saying; ‘what are you going to do about it? We violate human rights, we violate international law, in your face – what are you going to do?’. And in fact the world does nothing about it.» 

Israeli Committee against House Demolitions (ICAHD)

Sitrontreet – da filmen ble virkelighet

Torsdag morgen ble vannkilden til landeier og sitronbonde Ahmad Muhammed Ibrahim Farajallah ødelagt. Militæret kom til landbruksområdet i Idhna utenfor Hebron kl 06.30 og ga beskjed om at enhver person som nærmet seg området ville bli arrestert eller skutt. To vannsisterner ble ødelagt og fylt med grus og stein, et redskapshus ble jevnet med jorda og redskaper beslaglagt. Jordbruksområdet eies av Ahmad og hans fire brødre. De dyrker sitroner, aprikoser, tomater og poteter. «Dette er et av veldig få områder her det er mulig å dyrke sitroner, for her er det er tilgang til grunnvann i jorda og det er varmere enn i andre områder», sier broren til landeieren. Han forteller at to familier på tilsammen ti personer er avhengig av inntekter fra dette arbeidet. «Fordi det er grunnvann her slipper man å kjøpe vann og da er det faktisk mulig å tjene greit på grønnsaker» sier han. Inntil for to år siden var hele dette området dyrket, men nå er bare noen steder som fortsatt blir brukt, mange av bøndene her har gitt opp på grunn av alle utfordringene her. «Det var grønt alle steder her», sier broren til sitronbonden og peker utover området, «men de fleste har sluttet å bruke jorda si fordi vi har hatt så mange problemer med soldatene, de kommer hit og truer oss og sier at vi ikke har lov til å være her og dyrke jorda vår», forteller han.

«Det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke er lov å dyrke disse områdene», sier min kollega og ser seg rundt. «Hvis du ser over der, nesten en kilometer til venstre, så ser du separasjonsmuren og en vei, soldatene vil ikke at vi skal bruke landområdene her på grunn av muren der borte…» prøver han å forklare. Dette er fortsatt uforståelig, sier vi, det er ingenting her, ikke bosetninger, ingen hus, det er et jordbruksområde. «Vi har engasjert en advokat og vi har en sak gående i høyesterett i Israel», forteller broren, «for å bevise vår rett til å dyrke på landområdene vi eier”. “Men i dag kom de og ødela vannkildene våre - før det er kommet en beslutning i det juridiske systemet», sier han. Jeg tror jeg forstår hvor vanskelig dette er, jeg vokste opp på landsbygda, man er avhengig av jorda si og har en kjærlighet til det man driver med, sier jeg til tolken vår. Broren ser ned og skraper litt i jorda foran seg med skoen. «Dette området er spesielt lett å dyrke fordi det er grunnvann her, de trenger ikke å frakte vann fra andre steder», forklarer vår sjåfør og tolk. «Jeg tror at Israel har en plan om å konfiskere dette området på sikt på grunn av dette, kontroll over vannressurser er en viktig del av det som foregår her», sier han. Hvis jorda ikke dyrkes på tre år så kan staten overta området og gjøre hva de vil med det.

Vannsisternene er ødelagt og ubrukelige, hvis bøndene fortsetter å dyrke sitronene her så kan de bli arrestert. Uten noen forklaring. Jeg vet ikke hva sitronbonden Ahmad Farajallah skal gjøre nå, eller hva de to familiene skal leve av. Jeg vet ikke. Kanskje vet de ikke selv heller. Men vi vet hva som skjedde i landsbyen Idhna utenfor Hebron, på Vestbredden, i Palestina og/eller Israel, det hellige land, en torsdagsmorgen i november. Det har blitt en kriminell handling å dyrke sitroner og aprikoser på et privateid landområde. Det gir ingen mening.

Jeg anbefaler deg å se filmen “Sitrontreet”. I går ble dette virkelighet for meg.

Apartheidmur eller sikkerhetsgjerde?

Separasjonsbarriere. Byggingen av separasjonsbarrieren begynte i juni 2002. Separasjonsbarrieren er i dag rundt 700 kilometer - det er like langt som mellom Oslo og Namsos, og mer enn fem ganger så lang som den historiske Berlinmuren. Noen steder er separasjonsbarrieren åtte meter høy og bygget i sement, andre steder er den bygget som et gjerde av piggtråd med kameraovervåkning og militære sikkerhetssoner på begge sider.

Separasjonsbarrien deler mellom Vestbredden og Israel, og den deler mellom israelske bosettinger og palestinske byer og landsbyer inne på Vestbredden. Barrieren er ikke bare bygget langs våpenhvilelinjen fra 1948, men enkelte steder inne på palestinske områder, Vestbredden, og rammer inn Jerusalem på alle kanter fra sør, nord og øst.

Israelerne kaller den et ‘sikkerhetsgjerde’, bygget for å hindre selvmordsbombere og terrorister adgang til Israel. Flere hundre israelere ble drept i selvmordsangrep i perioden mellom 2001 og 2004, og mange flere ble skadd. Den israelske regjeringen insisterer på at gjerdet og muren bygges av sikkerhetsgrunner, og at den ikke er en politisk grense. «Grenser må bli til gjennom politiske forhandlinger, ikke ved å bygge et sikkerhetsgjerde», forklarer det israelske utenriksdepartementet.

Kjernen i det palestinerne kaller ‘apartheidmuren’ er landerobring og et tiltak for å skaffe seg kontroll over strategiske og ressursrike områder. Palestinerne mener separasjonsbarrieren er et forsøk fra israelsk side å skape en grense for en kommende palestinsk stat. «Muren deler mellom palestinske byer, landsbyer og landområder, hindrer bønder i å dyrke jorda si, og familier i å besøke hverandre i ulike deler av Vestbredden», forteller mange palestinere. Og separasjonsbarrieren og alle kontrollpostene langs barrieren og veier hindrer palestinere i å komme inn til Jerusalem.

I de såkalte Oslo-årene, fra 1993 til 2000, da fredsprosessen virket levende, økte folketallet i de israelske bosettingene på Vestbredden med 90 prosent. I alt bor det i dag over 250.000 israelere i bosettingskolonier spredt blant de 3,5 millioner palestinerne på Vestbredden.

Sikkerhet for sine borgere er viktig - det er en stats forpliktelse å sikre sine innbyggere. Men å trosse internasjonale avtaler for å gjøre det blir feil. Og å påføre en annen befolkning restriksjoner i å leve sine liv i sitt samfunn, og faktisk innføre praktiske hindringer og administrative systemer som medfører brudd på internasjonale menneskerettigher og menneskelig verdighet er ulovlig og umoralsk.

Norsk offisiell politikk baserer seg på internasjonal lov og resolusjoner fra FN. «Vi er ikke i mot at noen bygger et gjerde, men det må bygges på sin egen eiendom og ikke på naboens landområde», sier de norske diplomatene både ved den norske ambassaden i Israel og det norske representasjonskontoret til den palestinske myndigheten.

“Hope builds bridges, fear builds walls - Håp bygger broer, frykt bygger murer”

For å se kart over separasjonsbarrieren:

http://www.ochaopt.org/documents/ocha_opt_west_bank_barrier_route_update_july_2011.pdf

Va det du Jesus?

Han sa likhet og frihet

for svart og for kvit  

Ingen storm uten vind  

dæm mått kjæmp skull dem vinn

Han visst tida va knapp, ingen uka og år  

ingen brann uten ild, blodet rinn fra et sår

Å, va det du Jesus

Va det dæ vi mista igjen

Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen

Navnet var Palach og byen var Prag  

Ett senka flagg på en gryandes dag  

Ett skrik ut mot verden

ei rose, ei bønn

ett land og ei mor

bøyd i sorg for sin sønn

Å, va det du Jesus

Va det dæ vi mista igjen

Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen

Sønn av en snekker

født av ei mor

kvar einaste kveld sa du

det bli fred på jord

Du ble kalt terrorist

men var kun åtte år

Sabra, Shatila

Et verkandes sår

Å, va det du Jesus

Va det dæ vi mista igjen

Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen

- Åge Aleksandersen

Hva er den politiske agendaen?

“Ødeleggelsen av et hus er å ødelegge en hel familie. Barna blir traumatiserte, kvinnene mister sin hjemlige atmosfære og mennene er ydmyket fordi de ikke kan beskytte familien sin. Dette er den mest tragiske og unødvendige delen av okkupasjonen.”

Dette sier lederen av den israelske organisasjonen mot husødeleggelser, ICAHD (Israeli Committee against House Demolitions). 

Read More

Lyden av ødeleggelse

Etter å ha fulgt skolebarna trygt på skolen og en liten runde i byen for å snakke med folk setter vi oss ned hos en lokal kontakt og blir servert morgenkaffe. Etter innledende hilsninger og oppdateringer av informasjon kommer det påfyll på kaffen. Så kommer en tekstmelding tikkende inn; det meldes om rivning av en vannsisterne i et område utenfor Hebron. Dette er en sak vi må se på. Jeg ringer en kontakt i en FN-organisasjon og spør om hun vet hvor dette området ligger, vi har bare apostlenes hester å frakte oss med så avstand og beliggenhet er første bud å finne ut. Hun sier at hun ikke vet, og opplyser om at det ikke er et hus det er snakk om – bare en vannsisterne. Vel, sier jeg, det er alvorlig nok og vi vil dra dit og observere med egne øyne. I et jordbruksområde er vann helt avgjørende for livsgrunnlaget for folk og dyr.

Bonde Arif Jabari dyrker tomater og druer på landområdet han eier i Al Baqa’a dalen utenfor Hebron. Han har kone og ni barn, fire gutter og fem jenter i skolealder. Han har bygd en vannsisterne for å samle vann gjennom høsten og vinteren så han kan sikre avlingen sin gjennom den tørre sommersesongen. Vann er gull verdt her i det tørre og hellige land. For ti dager siden fikk Jabari et brev fra myndighetene om at byggverket hans var ulovlig og at det kom til å bli ødelagt. Klokka 6 denne morgenen kom representanter fra myndighetene med støtte fra militæret, de ga han 10 minutter på å fjerne seg selv og sine eiendeler. Som den pliktoppfyllende bonde han er overnatter han ofte i et rom han har bygget som en del av vannreservoiret sitt. Kona og barna bor i huset deres like nærheten. Området de bor i er under israelsk sivil og militær kontroll og på den måten har myndighetene rett til å bestemme at byggverket er ulovlig. Men hvorfor er det ulovlig? I 2009 fikk bonden revet sin første vannsisterne fordi han hadde bygget den uten byggetillatelse, og han ble rådet til å søke om slik tillatelse – noe han så gjorde uten å få noe svar. For å sikre avlingen og livsgrunnlaget for seg og familien bygget Arif en ny vannsisterne. Myndighetene oppdaget dette og sendte ordre om ødeleggelse.

Å bygge uten byggetillatelse er ulovlig, men spørsmålet er hvorfor han ikke får utstett byggetillatelse til å samle vann når han driver jordbruk. Området ligger ganske nære en større israelsk bosetting og ser man på kartet er det relativt tydelig at nettopp Arifs dyrkete mark er svært attraktivt for myndighetene for å utvide og knytte sammen de israelske bosettingene i området. Ved å ikke gi byggetillatelse til palestinere som bor i området fører det til å de gjør ting som ikke er lovlig og de får sin straff; hudsødeleggelser, konfiskering av landområder, bøter, arrestasjoner, og så videre. Det gjør livet vanskelig å leve, og litt om litt så velger folk å flytte, av praktiske eller økonomiske grunner. Hvis ditt livsgrunnlag er å dyrke tomater og druer og du blir arrestert for å samle vann, hvor lenge kan du da opprettholde et livsgrunnlag for din familie? Hvis folk flytter blir landet stående ubrukt, hvis landområder blir stående ubrukt i tre år er det en lov som sier at det da tilfaller statens eiendom og de står fritt til å gjøre hva de vil.

Vi sitter sammen og ser på at maskinen ødelegger strukturen han har brukt mye tid og penger på, lyden er så destruktiv, og i tillegg fylles vannreservoiret med flere lastebillass med store steiner.

Med hjelp av min oversetter får jeg sagt til bonden Arif Jabari at jeg er enormt lei meg for at dette skjer og jeg beklager at det er ingenting jeg kan gjøre. Vi er tilstede og ser hva som skjer med våre egne øyne, vi kan fortelle om det og skrive om det, men det føles så uendelig lite. Jeg vet at dere ikke kan gjøre noe, men jeg setter pris på at dere kommer hit og håper dere kan fortelle om det til verden, sier Arif og forteller at druene fra området her faktisk er verdens beste.